|
|
And Now for Something Completely Different: Timelapse-video fra Panamakanalen!
Jeg har aldri sett et mer imponerende byggverk enn Panamakanalen. «Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne», står det på Wikipedia. Siden jeg ikke har ingeniørkompetanse nok til å påstå at det fortsatt er det, får jeg bare si at kanalen er sykt imponerende den dag i dag.
 Gatun Locks, på den karibiske sida av Panamakanalen. (Foto: lyng883 / CC BY 2.0)
Det knappe året jeg bodde i Panama (august 2002 til juli 2003) presterte jeg å ikke dra for å se på slusene en eneste gang. Jeg kjørte over kanalen utallige ganger, ettersom jeg måtte krysse den for å komme meg inn til Panama City, men jeg så aldri slusene. Å kjøre Puente de las Americas («Bridge of the Americas») over kanalen er jo omtrent som å krysse ei vanlig elv eller noe slik…
Les videre på «Panamakanalen»
Jupp, da er det avgjort. Jeg skal skrive bacheloroppgaven min dette semesteret. I semester to i stedet for semester seks. Da sparer jeg ett semester på slutten av bachelorgraden, noe jeg absolutt ikke er lei meg for. I tillegg slipper jeg å ta et eller annet random fag for å få nok poeng dette semesteret (HiBo har ikke så mange valgfag i journalistikk at det gjør noe…).
 Første steg på vegen når man skal skrive en bacheloroppgave om blogging er selvsagt å blogge om det. (Foto: Fredrik Mandal)
Bacheloren er altså i journalistikk. Selv om jeg ikke har bestemt meg for noen problemstilling ennå, har jeg bestemt meg for tema. Det blir blogging – i en eller annen form.
For å komme i gang må jeg lese en god del. En av foreleserne ved Høgskolen i Bodø, Dag Nordbotten Kristoffersen , blir etter alt å dømme veileder for oppgaven min. Han mente jeg burde starte med å lese Jill Walker Rettbergs bok «Blogging».
Les videre på «Bachelor om blogging»
Jada, du leste riktig. Les aviser på iPhone! Ikke nettutgavene, men helt vanlige aviser fra hele verden.
App-en har kanskje vært rundt ei stund, men jeg ble ikke oppmerksom på den før i kveld. Den heter PressReader, er laget av NewspaperDirect og er tilgjengelig gratis i iTunes App Store.
 Startskjermen. (Skjermbilde)
Saken med PressReader er at du kan få papiravisa rett inn i din iPhone – uten å felle et eneste tre.
Når du laster ned PressReader får du de sju første avisene gratis. Deretter koster de ifølge Netcoms iPhone blogg 6 kroner per avis. Du kan også abonnere på aviser, men jeg har ikke funnet noen priser på det ennå.
Totalt oppgis det at du får tilgang til 1300 aviser fra 82 land på 37 språk.
Les videre på «Les aviser på iPhone»
I dag kom det en artikkel på Journalisten.no om betalingsvilje for nettnyheter. De viser til en undersøkelse gjort av The Boston Consulting Group (BCG), hvor de har kommet fram til at mange faktisk kan se for seg å betale for nyheter. Det stemmer, betale for nyheter – på nett.
 Seks av ti er villige til å betale, men ingen store summer.
Det var 259 nordmenn med i undersøkelsen. 20 prosent av disse sa at de betalte for nyheter på nettet i dag, mens 60 prosent sa at de var villige til å betale for nyheter på nett.
Riktignok er det småpenger det dreier seg om, i gjennomsnitt sa de norske deltakerne i undersøkelsen at de var villige til å betale $4 per måned.
Det er jo forsåvidt godt nytt, og du kan lese mer om undersøkelsen på Journalisten, på Betatales og hos NY Times, eller du kan be om å få et sammendrag fra BCG.
Jeg har dog lyst til å trekke fram ett poeng. Det ser ut til at det overrasker mange at de som er villige til å betale for nyheter på nett, er de som allerede betaler for nyheter på papir.
 Hvor mye vil folk betale? (Kilde: BCG)
Lysegrønn er «ikke papiraviskonsumenter eller lette papiraviskonsumenter» (under $5 per måned på papiraviser), mens grønn er «tunge papiraviskonsumenter» (over $5 per måned på papiraviser). Grå er totalen.
I Norge er de såkalt «lette papiraviskonsumentene» villige til å betale i gjennomsnitt $3 per måned for nyheter på internett, mens de «tunge papiraviskonsumentene» er villige til å betale $5. Det totale gjennomsnittet er $4.
Den samme tendensen ser vi i alle de undersøkte landene, folk som allerede betaler en del for papiraviser er mer villige til å betale for seg på nettet. Hvordan kan det komme overraskende på noen?
Jeg hadde blitt virkelig overrasket om tendensen var motsatt, altså at de som ikke bruker penger på nyheter i dag plutselig var villige til å betale mer for nyheter enn de som er vant til å betale for nyheter.
Forøvrig, her er betalingsvilligheten for de norske deltakerne delt opp i hvor mange som er villige til å betale hvor mye:
 Norge: hvor mye vil hvor mange betale for nyheter på nettet? (Kilde: BCG)
Grafene er hentet fra rapporten, som du kan få ved å be om den fra BCG.
Det er ikke alltid like lett å sette ørner i bur. Det kom jeg på da jeg i kveld gjorde et søk på mitt eget navn i arkivet til Trønder-Avisa. Der kom jeg over det dummeste avsnittet jeg tror jeg har hatt på trykk noen gang. (Ja, dummere enn Bjørneboe som «gjennomførte [...] sitt første selvmord som 13-åring» – jeg synes fortsatt den står greit.)
 Faksimile fra Trønder-Avisa, 29.07.06 (Juni Dahr er ikke satt i bur her, det bare ser sånn ut pga. en merkelig bug i PDF-en.)
Det var lørdag 29. juli 2006, helt i den spede start av min journalistiske karriere. Dagen før hadde jeg vært på en teatermonolog på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Det var Olsokdager på Stiklestad, og alt var fint. Jeg var glad for å få jobbe i Trønder-Avisa, men kanskje ikke overentusiastisk da jeg skulle se Juni Dahrs teatermonolog «Ibsens kvinner». Den omhandlet, som du kanskje forstår, Ibsens kvinnelige figurer.
Slik startet brødteksten:
– SETT en ørn i bur, og den vil bite i stengene, enten de så er av jern eller gull, var replikken Juni Dahr åpnet forestillingen «Ibsens Kvinner – Sett en ørn i bur» med i Konferansesalen på Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Dermed var stemningen satt for en knapp time med Ibsens kvinner.
Første avsnitt setter også stemningen for resten av artikkelen, men det er i det siste avsnittet «gullkornene» kommer som perler på en snor:
EN JOURNALIST med begrensede kunnskaper om Ibsen kunne nok ha funnet på mer underholdende ting å gjøre en fredag ettermiddag, men de rundt 80 andre personene som overvar forestillingen var godt fornøyde da siste ord var sagt. Dahr fikk
en overveldende applaus, og sa at dersom det var noen som hadde spørsmål om Ibsen eller stykket, så kom hun til å oppholde seg i salen en stund etterpå slik at publikum skulle få mulighet til å spørre. Journalisten hadde så mange spørsmål at han ikke visste hvor han skulle begynne, og trakk seg like greit tilbake slik at de med fornuftige spørsmål fikk spørre i fred.
Tilbakemeldingen fra kulturansvarlig i avisa etter denne fadesen var enkel. Det siste avsnittet passet seg ikke, var budskapet.
Heldigvis er det så lenge siden at jeg kan le av det. Heldigvis lærte jeg mye av det. Heldigvis har jeg kommet en lang veg siden den gang.
Selv om verden forandrer seg, tror jeg – i motsetning til mange andre – ikke at papiravisene står ovenfor overfor en snarlig død. Grammofonen skulle ta livet av levende musikk. Radioen skulle ta livet av papiravisene. TV skulle ta livet av både radio og papiraviser. Ingen av delene har skjedd.
Mange har vel ment at internett skulle ta livet av det meste. Musikkindustrien, TV, radio, aviser. Særlig papiraviser. Vel, jeg tror ikke noe på det.
 Hva gjør avishusene for å sikre fremtidens avislesere?
Jeg er fullstendig klar over at verden er i endring, men jeg tror ikke papiravisene kommer til å dø, i alle fall ikke med det første. De kommer til å endres, og mange av avisene kommer nok til å dø. Men det skyldes ikke formatet, det skyldes innholdet.
Men de som ønsker å overleve, hva bør de satse på? De aller fleste avisene her i landet har mange felt hvor de har veldig mye å gå på. Men det viktigste er kanskje å sørge for at de unge leser aviser på papir. En av måtene de kan gjøre det på er gode studentrabatter.
Får avisene unge mennesker til å abonnere, er sjansen stor for at de fortsetter med det når de blir eldre. Da er det viktig å gi studentene gode priser, spesielt med tanke på hvordan studiestøtten er innrettet. (I studieåret 2009/2010 er studielån og -stipend 87.600 kroner, mens hvis vi ser på EU-normen for fattigdomsgrensa var den i 2005 på 127.000 kroner. Etter OECD-normen var den cirka 88.000 kroner i 2005.)
Altså, med lave studentpriser kan avisene lettere etablere adferdsmønster hos studentene. Blir du vant til å lese papiraviser til frokosten mens du studerer, er det lettere at denne vanen blir med deg når du skal ut i «den virkelige verden» også. Da skulle man jo tro at avisene hadde skikkelig gode studenttilbud, ikke sant?
Vel, jeg tok en sjekk.
Den eneste avisa som har gode studentpriser er Bergens Tidende med cirka 70 prosent rabatt, mens mange har lagt seg rundt 50 prosent.
Avisa Nordland, Klassekampen, Morgenbladet og Namdalsavisa har tydeligvis ikke spesielt lyst på studenter som kunder, og de ligger på rundt 25 prosent rabatt.
Klassekampen og Morgenbladet er dog i en litt annen klasse, ettersom de er aviser «for spesielt interesserte». Men det er jo Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Vårt Land også, så det er kanskje ikke et gyldig argument.
Sunnmørsposten har tilsynelatende ikke lyst på studenter som abonnenter i det hele tatt. De har har kund 15 prosent studentrabatt.
Har avisene med lave studentrabatter gitt opp? Venter de på at fremtiden skal komme og dagens abonnenter dø ut, slik at de kan legge inn årene? Eller mangler de en bevisst tenking rundt dette?
Eller tenker de annerledes enn meg? Tenker de at folk abonnerer på avisa hvis de vil og har interesse av det, og at incentiver i form av rabatter ikke er nødvendig? Tenker de at nettet kommer til å ta over papiravisenes funksjon, og at papiravisa derfor er unødvendig?
Hva tror du?
Ok, jeg har vel vært norsk hele livet. Likevel har jeg siden 2004 brukt domenet fmandal.com som mitt hoveddomene.
I april 2009 kjøpte jeg domenet fmandal.no, og det er det du nå befinner deg på. Det er en liten og subtil endring, og den har få praktiske betydninger – nesten bare symbolske.
Alle forespørsler til fmandal.com blir videresendt til fmandal.no. Går du f.eks. til http://fmandal.com/2009/11/flytt-skjermbildene/ havner du på http://fmandal.no/2009/11/flytt-skjermbildene/. Enkelt og greit.
E-postmessig har det heller ingen betydning. Jeg bruker nå bare fmandal ætt gmail dått com til å sende e-post. Fortsatt mottar jeg e-poster på mail ætt fmandal dått com, men de kommer til GMail-en min. E-poster sendt til mail ætt fmandal dått no kommer også dit nå.
Den eneste betydningen er at hoveddomenet mitt nå er et norsk domene. Siden jeg skriver på norsk, er det jo naturlig at domenet gjenspeiler dette. Så da vet dere det.
</geek>.
Er du, som meg, glad i å ta skjermbilder (screenshots), men ikke så veldig flink til å flytte dem etterpå?
 Fra kaos til orden med enkle grep.
For meg har det faktisk blitt et problem. Skrivebordet var så overfylt av ikoner at jeg så mørkt på å rydde opp etter meg. Et sekstitalls skjermbilder, i tillegg til mye annet rot. Ikke særlig vakkert, og ikke særlig fristende å gå på ryddejobben.
Jeg klarer vanligvis å holde grei orden på skrivebordet mitt, men når jeg en stund ikke har flyttet/ryddet i skjermbildene ble det kaos. Problemet oppstår fordi Mac OS X legger skjermbildene rett på skrivebordet. Det ville jeg endre, men det var ikke bare bare å finne ut hvordan. Med litt hjelp av Google fant jeg det til slutt ut, og for at du skal slippe å lete gir jeg deg oppskriften her.
1) Opprett mappen du vil legge skjermbildene dine i. Jeg opprettet en mappe på skrivebordet som jeg rett og slett kalte «Skjermbilder».
2) Åpne Terminal (Ligger i Programmer -> Verktøy, eller Applications -> Utilities om du har engelskspråklig Mac).
3) Skriv inn de to følgende kommandoene (trykk enter for hver av de to kommandoene):
defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/Skjermbilder/
killall SystemUIServer
4) Ta et skjermbilde og sjekk at det fungerer.
Dersom du ønsker å bruke en annen mappe enn «Skjermbilder» på skrivebordet, kan du f.eks. erstatte «~/Desktop/Skjermbilder/» med «~/Pictures/Skjermbilder/» eller hva som helst annet – så lenge mappa finnes.
Kilde: Mac OS X Hints (her og her)
De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.
I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.
Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.
 Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.
Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).
Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.
Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.
 Jaktulykke i Overhalla
For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.
Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.
For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.
Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.
Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.
For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.
Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.
Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.
Selv om jeg er veldig glad i papir som formidlingsform, altså papiraviser, jobber jeg nå for det meste på nett. Og jeg trives veldig godt på nett. Men jeg får ikke utnyttet potensialet som ligger i nettet, ettersom jeg ikke er allsidig nok.
Jeg skriver greit, og jeg tar ganske gode bilder. Men det kunne jeg like gjerne ha gjort på papir som på nett.
I nettet ligger det uante muligheter, og jeg tror at jeg må bli mer allsidig for å klare å utnytte potensialet som ligger der. Derfor følger jeg spent med på hva som skjer rundt om i verden.
En av de store inspirasjonskildene mine heter Eirik H. Urke. Han er kjent for de fleste i twitteruniverset, men kanskje ikke like kjent for resten av verden. Han er en god fotograf, og han er en av de som utvikler fotojournalistikken her på berget.
Hans siste prosjekt er et gigapikselbilde av Tromsø. Han har lagt ut flere gigapikselbilder tidligere, men med Tromsø tok han det til et nytt nivå. Omlag 2.200 enkeltbilder tatt med en Canon EOS 40D og et objektiv med 300 mm. Tilsammen blir det 13,3 gigapixler. Helt vilt imponerende resultat, sjekk det ut selv på gigapix.no.
Min gode kollega Johan Arnt Nesgård i Trønder-Avisa har forresten også laget gigapikselbilder. Han har laget fra flere steder rundt omkring i Nord-Trøndelag. De finner du på www.t-a.no/gigapix/.
Men Urke lager også mye annet tøft, og jeg anbefaler at du bruker litt tid på Gigapix.no for å se deg rundt. Sjekk spesielt ut disse:
I tillegg er Urke en veldig god fotograf, noe som selvsagt er en forutsetning for å klare å ta fotojournalistikken videre. Har du for eksempel sett bilder fra «Skal vi danse» i Dagbladet eller på Dagbladet.no i år? De er det Urke som har tatt. Det samme gjelder videointervjuene DB publiserer. Urke publiserer selvsagt selv på gigapix.no.
Og han deler av kunnskapen sin. På Gigapix og på twitter deler han ut tips og triks, slik at vi som har lyst kan lære av ham.
Nå merker jeg at dette ble en veldig o-store-Urke-post. Det var ikke meningen, men han er den som – så vidt jeg vet – gjør mest for å bringe fotojournalistikken videre her i landet. Har du tips om andre fotografer i samme gate er jeg takknemlig om du legger igjen en kommentar, enten her eller på twitter.
Men altså. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ønsker å utvikle meg som journalist, og spesielt som nettjournalist. Da tror jeg mange av teknikkene Urke bruker er en veg jeg bør gå. Og ved å studere journalistikk ved Høgskolen i Bodø har jeg i høst vært gjennom grunnkurs i avis og radio, og skal neste uke ut i grunnkurs TV. Til våren er det grunnkurs nett.
Dersom jeg klarer å ta med meg kunnskapen fra disse grunnkursene ut i den virkelige verden – ut i praktisk journalistikk for nett, tror jeg at jeg kan bli en sabla god nettjournalist. En allsidig journalist som kan bidra til å fortelle historiene på en mer spennende måte enn i bare tekst og bilde. Bevegende bilder, lyd, stillbilder og tekst satt i sammenheng.
Verden er spennende, mulighetene er uante.
|
Om fmandal.no  Fredrik Mandal er i midten av tjueårene, student og journalist, og han skriver denne bloggen om ting som opptar ham. Lyst til å vite mer?
|
Siste kommentarer