Fredrik Mandal

De som har fulgt med i timen vet at jeg bor og studerer i Bodø. De som har fulgt nøye med vet også at jeg jevnlig jobber i Trønder-Avisa.

I Trønder-Avisa skrives det om ting som skjer i Nord-Trøndelag. Bodø er, som du sikkert vet, ikke i Nord-Trøndelag, men ca 420 kilometer lenger nord. Det er 595 kilometer mellom leiligheta mi og Trønder-Avisas lokaler i Steinkjer.

Likevel sitter jeg i Bodø og lager lokalnyheter fra Nord-Trøndelag.

Saken om tabbeforsikringer skrev jeg i går kveld.

Jeg jobber for det meste på nettet, men det blir jo som regel et par papirsaker for hver arbeidsøkt. Innimellom lager jeg til og med saker som blir blåst opp på forsida. I dag kjørte Trønder-Avisa en delt forside, og en sak jeg laget i går kveld var tekstoppslaget på forsida (se bildet til høyre).

Saken handler om at elkjedene tjener store penger på såkalte tabbeforsikringer, og stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) fra Levanger reagerer på dette. Han mener at elkjedene utnytter folks usikkerhet, og at de må opplyse om at folks innboforsikringer i stor grad dekker det samme som disse tabbeforsikringene.

Dette er et kroneksempel på hvorfor det ikke har noe å si om jeg sitter i Steinkjer eller i Bodø når jeg lager lokalnyheter. Stokkan-Grande befinner seg i Oslo, og jeg kunne uansett ikke ha møtt ham i går kveld. Intervjuet ble gjort per telefon, bildet ble funnet fram i arkivet.

Jaktulykke i Overhalla

For en uke siden var det en jaktulykke i Overhalla kommune. Jeg hadde kveldsvakt lørdag. En kollega rykket ut på saken, mens jeg fulgte den for nett fra Bodø. Dagen etter hadde jeg morgenvakt, og fikk ordnet et telefonintervju med mannen som ble skutt i hodet med haglegevær av en annen jeger.

Saken ble forsidesak, og lot seg greit løse selv om jeg satt i Bodø.

For noen uker siden brøt det ut brann i et hus i Steinkjer. Jeg satt i Bodø og dekket saken for nettutgaven. Kanskje 20 minutter etter at brannvesenet ble varslet hadde vi et bilde på nettet, takket være at en av mine kolleger rykket ut og tok bildet.

Det er ikke et perfekt system, men langreist lokaljournalistikk har vist seg å fungere fint.

Jeg vet at nyhetsredaktøren var litt skeptisk da vi skulle forsøke det for første gang i høst, men han er vel nå overbevist om at det fungerer fint – så lenge jeg kan kalle ut en av mine gode kolleger når situasjonen krever at vi er på stedet, eller når vi skal ha et bilde av en sak.

For noen uker siden brøt det ut en brann i Steinkjer, ikke så langt unna Trønder-Avisas lokaler. Da jeg snakket med operasjonslederen i Nord-Trøndelag politidistrikt og spurte om hva det var som foregikk, ba han meg om å se ut vinduet… Jeg gjorde det, og sa at jeg ikke så noe. Kanskje ikke så rart, ettersom at det er et godt stykke fra Bodø til Steinkjer.

Med telefon og gode kolleger fungerer langreist journalistikk brillefint. Jeg må dog innrømme at det er godt å «komme hjem» til redaksjonen en gang i blant. Å sitte alene ved pulten min er ikke det samme som å sitte i en redaksjon, og jeg får ikke følelsen med «den ordentlige verden». Jeg får ikke den samme nærheten til sakene. Men rent praktisk er det jo det samme for leserne om jeg sitter ved en pult i Steinkjer eller i Bodø, så lenge nyhetene er relevante.

Og for en student – for ikke å si journalistikkstudent – er det en perfekt ordning. Jeg har ordnede arbeidsforhold, jeg har gode kolleger (selv om jeg ikke ser så mye til dem snakker jeg jo med dem rimelig ofte), jeg har overordnede som stoler på meg og som gir meg både tillit og utfordringer, og jeg får relevant arbeidserfaring.